4. Språklege bilete

• Les eller lytt til kåseriet «Fortiden i våre tenner» av Niels Chr. Geelmuyden.
  

  

  Du må ha javascript og Flash for å sjå dette innhaldet

  Dommen er nettopp blitt avsagt. Jeg sitter skrekkskjelvende i den elektriske stol og kniper meg hvit om knokene. Flomlyset skjærer i øynene. Snart vil smertene skyte som spyd gjennom storhjernen. Orson Welles sa en gang at det finnes bare to følelser i et fly: Kjedsomhet og redsel. Min erfaring tilsier at bare en av disse finnes i tannlegestolen.
  
  Den første tannlegen i mitt liv var så fjong at han bar betegnelsen odontolog. Mine foresatte forklarte meg igjen og på ny at det var flaks han ville ha oss som klienter. Det falt meg ofte vanskelig å verdsette denne graden av heldighet. Jeg har en mistanke om at min barndoms odontolog boret vesentlig oftere enn det forelå saklig grunn til. Noen tannleger mente den gang at det var like greit å legge inn fyllinger for å komme hullene i forkjøpet.
  
  Resultatet skulle bli at min munnhule kom til å tjene som deponi for spesialavfall. Generelt kan man fastslå at samfunnet tidlig gav meg dårlig smak i munnen. Så urimelig er livet at hvis man graver kvikksølv ned i haven, blir man tiltalt for miljøkriminalitet. Graver man det samme lumske grunnstoffet ned i folks tenner, har man lenge høstet millionlønn og høystatus.
  
  I min ungdom var det en folkeaksjon mot prøveboring nord for toogsekstiende breddegrad. Men dessverre utviste ingen folkeaksjon interesse for den prøveboring som utspant seg bakenfor min treogtyvende fylling. Jeg har forsøkt bedøvelse, lystgass, pepperspray, hypnose og alkohol. Ingenting virker. Jeg vet ikke hva som har plaget meg mest; rotfylling eller fyllerot.
  
  Nå faller de gamle kvikksølvplombene ut mens jeg spiser frokost. Forrige gang var det forresten ikke plomben som falt ut. Det var resten av en maltraktert tann. Plomben stod igjen for seg selv – som skorstenen i et nedbrent hus.
  
  Hadde Amnesty fått rede på hvordan min barndoms tannleger utfoldet seg i min største legemsåpning, ville de blitt svartelistet for bestandig. Tannlegepraksis er nå engang den vanligste formen for tortur i vår del av verden. Personlig har jeg aldri forstått at noen av fri vilje blir tannleger. Alle gruer seg til å komme. Alle lider mens de er der. Alle frykter hva det vil koste. Og alle gleder seg til å gå. Hadde man hatt det likedan som vertinne eller vert i privatlivet, ville det vært fullgyldig selvmordsgrunn.
  
  I en verden som vår er det uansett viktig å kunne bite fra seg. Noen mener at de mest bitende kommentarene først kommer når man har mistet tennene. Det tar jeg ikke sjansen på. Følgelig går jeg til tannlegen hver gang den grufulle innkallelsen kommer. Den som venter på noe godt, venter som regel forgjeves. Men ikke den som venter på innkallelse til tannlegen. Fem forbannede hull i gamle kvikksølvdeponier har jeg måttet gjennomlide hittil i år.
  
  Som i de fleste av livets miserable tilskikkelser, gir det lindring å vite om folk som har det enda verre. Min mor likte å fortelle om en pasient hvis bedervede visdomstann hadde kveilet sine røtter rundt kjevebenet. Det fantes ingen annen løsning enn å ta den ut gjennom et snitt på undersiden av kjeven.
  
  Min onkel ble i unge år tvangsinnlagt som følge av schizofreni. Legene holdt muligheten åpen for at galskapen i hans tilfelle satt i tennene. Følgelig trakk man ut hans tenner for å se om det ville gjøre noen forskjell. Det viste seg å være et blindspor.
  
  Min forlegger var også uheldig da han møtte opp til rutinekontroll. Tannlegen hadde fått en vakker kvinnelig kompanjong med innrammet avgangsdiplom fra Tannlegehøyskolen i St. Gallen. Hun påviste straks et stort hull i en visdomstann og besluttet at det beste ville være å foreta rotfylling umiddelbart. Efter seks bedøvende injeksjoner rundt om i munnen var nær sagt hele cortex lammet.
  
  Forleggeren følte et tiltagende ubehag i dagene som fulgte. Venteværelset ble gradvis fylt av blodspyttende, arbeidsuføre tannlegeofre. Drillpiken valgte for sin del å fordufte. Tannlegehøyskolen i St. Gallen fantes ikke. Fire måneder skulle det ta den ekte tannlegen å utbedre skadene som den falske prøveboreren hadde forvoldt. Da sadisten til slutt ble arrestert, skulle det vise seg at hun ikke hadde annen utdannelse enn et nesten fullført fagbrev som anleggsgartner.
  
  
  
  
• Skriv ned ord og uttrykk som de normalt ikkje tenkjer på i samband med eit tannlegebesøk, men som i dette kåseriet blir knytte til eit slikt besøk.