”Mornings!
Det er trøbbel i Tibet, og den berømte OL-fakkelen har nå blitt overfalt ved en rekke anledninger på sin ferd gjennom verdens storbyer. Det er bare noen måneder til fakkelen tennes i Beijing, og over hele kloden har nå journalister begynt å spisse blyantene. Men det å skrive om OL, det er ikke lett.
For i likhet med mange andre i min bransje, har jeg i det siste blitt drevet til vanviddets ytterste rand av retteprogrammet mitt – som insisterer med en nesten autist-aktig urokkelighet på å bytte ut ordet OL med ordene OG LIGNENDE.
Dermed blir debatten en noe annen når vi diskuterer hvorvidt våre utøvere bør boikotte OG LIGNENDE til sommeren, hvordan Gerhard Heiberg i OG LIGNENDE-komiteen ikke legger tilbørlig press på gutta i Beijing eller om protestene mot Beijing OG LIGNENDE sender uklare signaler til kineserne.
Livet er ikke lett for mennesker som er overlatt i retteprogrammenes vold. For det er ikke bare OG LIGNENDE i Kina datamaskina mi har egne meninger om. Her om dagen retta den tittelen på Joseph Conrads ”Mørkets hjerte” til ” Mørkets hjertelig hilsen”. Det blir liksom litt triveligere sånn, tenkte sikkert PC-en min, og sendte Kurtz og hans følge innover Kongo-floden i et litt lystigere leie. ”God tur - Hjertelig hilsen Mørket”.
Goethes sjølmords-opus ”Unge Werthers lidelser” blir til ”Unge Wenches lidenskap”, og høres plutselig ut som et kokkeprogram på TV2 – riktignok uten at man mister lysten til å ta livet av seg av den grunn. Det samme kjøret er det forresten på mobiltelefonen min, også. Der ender jeg alltid opp med FAFO når jeg forsøker å skrive faen, kuk blir jul, og fyllesjuk blir fylkeskul, hva nå enn det er – og jaggu, plutselig har det dukka opp et nytt land i Mellom-Amerika som kaller seg ELLER LIGNENDE Salvador.
Man kan jo begynne å lure på hvem det er som sitter og mater datamaskinene og mobiltelefonene våre med disse alternative ordvalga. Sannsynligvis er det en gretten fyr fra nabolandet til El Salvador som er veldig glad i jul, har veldig mye mot FAFO og aldri fikk være med på OL.
Autokorrektur heter det, dette vidunderlige verktøyet som har tatt over som forfatter. For: Vi lever i en verden som på ingen måte er perfekt. Det er menneskelig å feile, og derfor er det godt at vi har retteprogrammer og autokorrektur å lene oss på. Det synes nok sikkert også organisasjonskomiteen for OG LIGNENDE i Beijing.
For når vi snakker om ”brudd på menneskerettighetene”, så blir det bytta ut med ”vekst” i de kinesiske ordlistene. Ordet ”fakkel-protest” rettes til ”fakkel-velkomst”, og ordet ”tibetaner” har visst blitt retta til ”kineser” for over femti år sida.
Nå er ikkje kineserne aleine om dette. For på Colin Powells PC blei ordet ”kloakkledning” retta til ”masseødeleggelsesvåpen” for et par år tilbake, og i word-dokumentene til Bondevik sneik ordet ”krig” seg raskt ut av teksten og blei til ”humanitær operasjon” før han fikk sukk for seg. Det finnes alltid et bedre ordvalg, og datamaskinene står parate til å bytte dem ut for oss.
Man kan jo lure på hva det betyr da, dette med at vi holder oss med autokorrektur og retteprogrammer. Har vi blitt late? Er det det det er snakk om? Er det et tegn på dekadanse at vi lever i et samfunn der den voldsmetta skildringen av dommedag - Åpenbaringen – har blitt til Åpen barregning? Når jeg forsøker å skrive ordet ”skjærsilden” på min mobiltelefon, får jeg bare beskjed om at ordet ikke finnes i ordlisten – men at jeg kan håpe på å få synthenes forlatelse.
Vel, vel, vel. Det er jo bare ord. Og mens jeg sitter her og dissikerer dommedag som et gramatikalsk problem, fortsetter altså OG LIGNENDE-vertskapet i Beijing med sitt utrettelige arbeid med å undertrykke, jeg mener undertrylle, tibetanerne, jeg mener kineserne. Og vi har altså misforstått hele greia, alt på grunn av et enkelt retteprogram.
Hmm. Det var da som bare FAFO."