11. Raud tråd

• Lytt til kåseriet «Hver gang noe blir bedre, så blir noe verre» av Morten Lorentzen.
  

  

  Du må ha javascript og Flash for å sjå dette innhaldet

  Var det bedre før? Eller er det bedre nå? Dette ser ut til å være ganske vanskelig å svare på. For hver gang noe blir bedre, så er det kanskje noe som blir verre. Du kan på en måte ikke få noe uten å miste noe.
  
  For eksempel samhold og velstand … Før … Under krigen og sånt, da hadde folk masse samhold, mens de manglet velstand ... Nå har vi masse velstand, mens samholdet er helt borte. ”Før, under krigen. Da var det samhold da”, sier vi til hverandre ... Men vi sa aldri det da ... Under krigen ... ”At nå er det jammen et forrykende samhold blant folk ...” De sa ikke det da ... de sa: ”Jeg husker den gangen det var velstand, jeg ... Og nok av varer og penger ...” Det var det de sa, den gangen det var godt samhold.
  
  Akkurat som det blir lengre sykehuskøer, jo flere sykehus vi bygger, akkurat på samme måten blir det mer misnøye jo mer velstand vi får. Jeppe skal ikke være lenge i baronens seng før han blir prinsessen på erten, for å si det sånn. Før han syns tjeneren er sen i avtrekket, og egget kokt litt for lenge. Ut av vår store velstand kommer det demonstrasjonstog mot bensinprisene. Folk er misfornøyde. Og du kan jo se etter selv ... Misfornøyde folk er mer interessante enn folk som er fornøyd. Folk som er fornøyd blir det gjerne noe irriterende prektig ved, noe gladkristent. Det er folk som du blir fort ferdig med. Har du noen gang prøvd å holde i gang en samtale over lengre tid om at ting er bra? Det går ikke det, vet du ... Det blir som å snakke mye når du er mett. Du orker ikke. Til slutt så vil du bare sove ... Noe annet da med misnøyens agressive flamme, andrenalinens spenst ... Det er noe helt annet enn kvapset dvask fornøydhet.
  
  Og i landet vårt ser det ut til å vokse fram en veldig folkebevegelse av misfornøyde mennesker. Ja, det er som du nesten kan snakke om et nytt samhold. Skjønt disse menneskene har vel ikke noe mer felles enn misnøyen ... Og det de er misfornøyd med er nå så forskjellig ... Det er ikke sikkert at en som er misfornøyd med veiene våre, nødvendigvis føler et sterkt felleskap med en som er misfornøyd med eldreomsorgen. Så det kan være like greitt at de aldri møtes, men kun sender SMS’er når TV2 har debattprogrammer. Folk som er misfornøyde med forskjellige ting kan fort ende opp med å bli misfornøyde med hverandre. Og da er jo vi like langt.
  
  Men mye av det misnøyen ser ut til å ha felles, er en dyp mistenksomhet mot kunnskap, statistikk, historie og andre ting som på en utrolig provoserende måte ser ut til å bare ha én oppgave: Å bagatellisere den store misnøyen. ”Skal det ikke være lov å være misfornøyd her i landet, bare fordi man har det bra? Kampen for retten til å være misfornøyd er en kamp om dype menneskelige behov, det handler rett og slett om retten til et meningsfylt liv.
  
  Vi har penger, men mangler samholdet ... Under krigen hadde vi samholdet, men manglet penger ... Kan hende kommer det snart en tid, når oljebrønnene går tomme, hvor vi sitter der og sturer og minnes den gangen statskassen rant over av penger, da en polsk vaskehjelp kostet nesten ikke noe og overvektighet var det store problemet ... Hvor det var jobb til alle og uansett hvor vi dro på ferie så klarte vi ikke å bruke opp pengene våre.
  
  Og når vi sitter der i ring med vårt nyoppdagete samhold og synger solidariske sanger om den nye fattigdommen vår og den nye store arbeidsløsheten skal vi si til hverandre: Husker du den gangen vi hadde velstand? Det var tider, det!
• Kva for eksempel gir han på at folk kan vere misfornøgde med noko?
• Nedanfor ser de korleis tre elevar vil beskrive oppbygginga av kåseriet. Forklar kven som har rett.

• Kva for eit av ordtaka i tabellen på neste side passar best til Morten Lorentzens kåseri?