Lytt til grøssarhøyrespelet En aldri så liten hjertesak av Charlotte Halvorsen.

Du må ha javascript og Flash for å sjå dette innhaldet

En aldri så liten hjertesak

Rolleliste:
Pasienten, Silje Monsen
Sykesøster Trude Sande
Dr. Steinar Hoffmann
Dr. Hoffmanns datter, Olivia

Hodeklang = Klang som angir at personen tenker høyt.

*1

Sykling. Regn og nattelyder.

SILJE:
Søren ta dette regnet! Jeg rekker aldri butikken på denne måten! Det er jo.. det er jo nesten umulig å se noe som helst! Jeg får prøve å sette opp farten litt i all fall, så har jeg kanskje en sjanse.

Lyder fra syklingen, bremselyder fra en bil, Silje skriker like før sammenstøtet. Lyden av en ambulanse fades inn og ut.

*2
Lyd av båre som løftes, klargjøres og trilles.)

DR. STEINAR HOFFMANN:
Silje?

SØSTER TRUDE:
Silje?

SILJE:
(Hodeklang.) Hva er det som skjer med meg? Hvorfor gjør det så vondt?

DR. STEINAR HOFFMANN:
Silje? Kan du høre meg?

SILJE:
(Hodeklang.) Ja!

DR. STEINAR HOFFMANN:
Silje?

SILJE:
(Hodeklang.) Ja, sa jeg!

SØSTER TRUDE:
Silje?

DR. STEINAR HOFFMANN:
Nei, hun responderer ikke.

SØSTER TRUDE:
Bevisstløs?

DR. STEINAR HOFFMANN:
Åpenbart! Ja, du får få henne av sted til undersøkelser av alle indre organer samt hele benstrukturen.

SILJE:
(Hodeklang.) Jeg er våken! Hvorfor hører dere meg ikke?

DR. STEINAR HOFFMANN:
CT av hodet skal prioriteres først. Og så tar vi det derfra.

SILJE:
Svar da! (Klynker.)

DR. STEINAR HOFFMANN
Ja, du får varsle de pårørende, søster Sande!

SØSTER TRUDE:
Ja vel, Dr. Hoffmann!

SILJE: Pappa!

*3

Et veggur høres i bakgrunnen.

SILJE:
(Hodeklang.) Hvor lenge har jeg vært på sykehuset nå? Jeg kan høre alt de sier, men det virker ikke som om de kan høre meg. Jeg klarer ikke å åpne øynene en gang. Pappa! Hjelp meg! Jeg er så redd! Det kommer noen!

Døren åpnes og lukkes. Kyssing innimellom dialogen.

SØSTER TRUDE:
Å, å, herregud så deilig! Å, ja, akkurat sånn!

DR. STEINAR HOFFMANN:
Hysj! Det er en pasient her inne!

SØSTER TRUDE:
Ikke bry deg om henne! Det er bare den påkjørselen vi tok inn. Hun er fremdeles bevisstløs. Det kan hende du må operere henne. Akutten vurderer saken nå.

SILJE:
(Hodeklang.) Operere? Å nei! Pappa, jeg vil hjem!

DR. STEINAR HOFFMANN:
Du er den nydeligste pleiersken som Gud har skapt!

DR. STEINAR HOFFMANN:
For deg gjør jeg hva som helst!

SØSTER TRUDE:
Hvis du virkelig vil gjøre alt for meg, så kan du vel gå fra kona di, kan du ikke det?

DR. STEINAR HOFFMANN:
Jeg kan jo ikke gå fra henne nå som vår datter er så syk.

SØSTER TRUDE:
Olivia, Olivia. Det er jo alltid det samme refrenget, det der.

DOKTOR HOFFMANN:
Ja, men Olivia må ha et nytt hjerte du, det vet du.

SØSTER TRUDE:
Ja, hvis Olivia blir frisk da, vil du skille deg da?

DR. STEINAR HOFFMANN:
På timen, elskling! Om hun bare ble frisk...

SØSTER TRUDE:
Du, du, jentungen som ligger der borte, hun har jo akkurat riktig blodtype og ...

SILJE:
(Hodeklang.) Hun snakker om meg.

Lyden fra en pager avbryter dem. Etter sin replikk kysser han Trude på kinnet og går raskt ut. Trude lytter på Siljes hjerte og går etter replikken sin.

DR. STEINAR HOFFMANN:
Det er akutten! Jeg må nok gå!

SØSTER TRUDE:
For et sterkt og sunt hjerte du har, lille venn! Du skulle bare ha visst hvor lenge jeg har ventet på... Nei, jeg kan jo ikke stå her hele kvelden!

SILJE:
(Hodeklang.) Så rart? Hva mente hun med det?

*4

Undersøkelsesrom. Overvåkingsutstyr som piper rytmisk. Silje ynker seg jevnlig til hun får narkose.

DR. STEINAR HOFFMANN:
Neimen se der! Du har våknet! Så bra!

SILJE:
(Utydelig, ynkende) Jeg har vært våken hele tiden.

DR. STEINAR HOFFMANN:
Så ja, Silje! Du har vært heldig! Du har så vondt i brystet fordi du har brukket et ben der. Så hvis du føler deg litt utilpass og forvirret, så er nok det på grunn av hjernerystelsen. Ja, det går fort over!

SILJE:
Pappa?

SØSTER TRUDE:
Ja, foreldrene dine kommer snart.

DR. STEINAR HOFFMANN:
Splintene i det ødelagte brystbenet kan skade ditt hjerte, så vi blir vi nødt til å operere så snart som mulig.

SILJE:
Jeg vil ikke operere!

DR. STEINAR HOFFMANN:
Jeg skjønner det, men vi må gjøre det. Ellers kan det skade ditt hjerte.

SILJE:
Men jeg vil ikke operere! Jeg vil bare at pappa skal komme!

SØSTER TRUDE:
Men du skjønner at han kommer snart, men vi har ikke tid til å vente på ham. Du vil vel ikke risikere å dø?

DR. STEINAR HOFFMANN:
Søster Sande!

SØSTER TRUDE:
Jo, men hun er gammel nok til å få høre sannheten, Dr. Hoffmann! Silje, kjenner du at det stikker veldig i brystet?

SILJE:
Ja!

SØSTER TRUDE:
Det er derfor du må operere, skjønner du.

SILJE:
Jo, men jeg er så redd for sprøyter, operasjonen og alt sammen!

SØSTER TRUDE:
Vet du hva, det skjønner jeg godt, men du skal få narkose i en maske. Vi skal passe så godt på deg, Silje! Det lover jeg deg!

SILJE:
Jo, men bare pappa var her.

DR. STEINAR HOFFMANN:
Men situasjonen er ikke så akutt at vi ikke kan vente på hennes far!

SØSTER TRUDE:
Men doktor Hoffmann, det beste ville vel være om du opererte så fort som mulig, ikke sant?

DOKTOR STEINAR HOFFMANN:
Jo, hun må jo opereres, og jo før, jo heller! Men, det er klart. Men jeg tenkte kanskje vi kunne vente på hennes pappa.

SØSTER TRUDE:
Ja vel, men jeg syntes i hvert fall ikke at vi skal ta noen sjanser!

DOKTOR HOFFMANN:
Du har nå rett. Du får få tak i anestesien, så tar jeg med pasienten på operasjonsrommet.

Døra smeller i. Kort pause med musikk..

*5

Operasjonssalen. Overvåkningsmaskinen er slått på igjen. Trude kommer inn.

SØSTER TRUDE:
Anestesien kommer om noen få minutter. Det kommer til å gå så bra.

SILJE:
Ja vel.

DR. STEINAR HOFFMANN:
Ja, fint! Men søster Sande, er ikke salen ryddet? Det ser ut som om det står en seng bak skjermbrettet.

SØSTER TRUDE:
Ja, men det skal jeg få noen til å ta seg av så snart anestesien er her. I mens skal jeg bare gi pasienten litt oksygen. Silje, bare pust inn i denne masken her, så får du det straks bedre!

Trude slår på en durende maskin under replikken sin. Tunge, regelmessige pustelyder i maske. Noen knapper vris på.

DR. STEINAR HOFFMANN:
Men søster Sande, hva er det du gjør? Vi må jo vente på anestesien før vi gir jenta narkose! Det vet du, da!
Oi, jeg må bare ta denne her. Jeg er straks tilbake. Du hørte hva jeg sa?

Steinar springer bort bak skjermbrettet. Skruing på knapper og mer during fra maskinen. Siljes stemme kommer gjennom masken.

SILJE:
Hva skjer? Er noe galt?

SØSTER TRUDE:
Neida! Nå må du ligge helt stille og puste dypt og rolig, så kommer du til å sovne snart!

SILJE:
Ja, men legen sa vi måtte vente på noen andre!

SØSTER TRUDE:
Ja, men ikke tenk på han! Bare pust dypt inn og ut. Inn og ut.

SILJE:
(Roper.) Nei! Ta bort masken! Jeg vil ikke.

Lyder av kamp mellom Trude og Silje. Trude holder masken nede, Silje gisper etter pusten, men blir stadig søvnigere underveis til hun sovner helt.

SØSTER TRUDE:
Nå må ikke du ... Du, nå må du ha på den masken altså.

SILJE:
Jeg har ombestemt meg! Jeg vil ikke operere! Pappa! Hjelp! Jeg er redd!

SØSTER TRUDE:
Ikke vær så vanskelig nå, Silje. Du, nei … Du må bare puste rolig inn. Kjenner du at du sovner nå?

SILJE:
Hjelp... Vil ikke... Pappa.. Stopp... Paaappaah...

SØSTER TRUDE:
Sånn, ja. Inn og ut. Sånn, ja. Sånn, ja. Må du gjøre det så vanskelig da, Silje. Se der. Nå sover du jo. Endelig!

Dyp sovepust.

SILJE:
(Hodeklang, roper.) Nei! Jeg sover ikke i det hele tatt! Ta bort masken, sa jeg!

*6
DR. STEINAR HOFFMANN:
Ja, det gjelder bare hun på rom tjueen igjen.

SØSTER TRUDE:
Olivia, Olivia, kan du høre meg?

OLIVIA:
Hva, hvor er jeg?

DR. STEINAR HOFFMANN
Olivia? Men herregud, hva er det her? Hva gjør hun i sengen bak skjermbrettet?

SØSTER TRUDE:
Det vil du snart forstå.

OLIVIA:
Pappa, pappa, jeg er så søvnig! Drømmer jeg? Hvor er jeg?

SILJE:
(Hodeklang, roper.) Hør på meg, da! Jeg vil ikke operere før pappa kommer!

DR. STEINAR HOFFMANN:
Ta det rolig, Olivia, min venn! Alt er ok! Alt er helt ok!

OLIVIA:
Å, nå forstår jeg! Det nye hjertet! Jeg skal få et nytt hjerte, ikke sant pappa!

Trude fades inn mens hun kommer gående.

SØSTER TRUDE:
Det er nettopp det du skal, Olivia! Du skal få et nytt hjerte nå med en gang!

Steinar trekker Trude med seg bort mot den sovende Silje. Maskinene høres godt.

DR. STEINAR HOFFMANN:
Hva i helvete er det du holder på med? Hvor er anestesien? Hvorfor sover jenta på operasjonsbordet? Og hva gjør min datter her?

SILJE:
(Hodeklang, tafatt.) Jeg sover ikke, har jeg jo sagt!

SØSTER TRUDE:
Du vil gjøre hva som helst for meg, ikke sant? Anestesien kommer ikke. De er bestilt først om to timer. Men jeg kan jo nok til å gi en trygg narkose.

DR. STEINAR HOFFMANN:
Hva er det du sier?

SØSTER TRUDE:
Å, herregud. Silje har jo samme blodtype som Olivia. Vi er på en øde del av sykehuset. Der er sent på kvelden. Du er hjertekirurg, så hva venter vi på?

DR. STEINAR HOFFMANN:
Du mener vel ikke for alvor...

SØSTER TRUDE:
Elskede. Hysj. Tenk da, du og jeg sammen og Olivia på bedringens vei om bare noen uker!

DR. STEINAR HOFFMANN:
Å herregud, ja! Mitt kjære barn! Men det er jo mord...

SILJE:
(Hodeklang.) Hva? Mord?

SØSTER TRUDE:
Greit, vet du hva? Nå syntes jeg du heller skal tenke deg Olivias begravelse om to uker jeg og de lange, uutholdelige sorgmånedene du har i vente sammen med din ”kjære” hustru før det passer for deg å ta ut en separasjon. Og hele den tiden kan du se for deg meg i armene på erkerivalen din, Dr. Kristensen! Jeg vet ikke helt jeg hvor lenge du forventer at jeg skal gå og vente på deg?

OLIVIA:
(Roper svakt i bakgrunnen.) Pappa! Pappa? Er det virkelig sant at jeg skal få et nytt hjerte?

DR. STEINAR HOFFMANN:
(Etter en liten pause.) Ja, ja, mitt barn! Nå skal du endelig få et nytt hjerte! Endelig!

SILJE:
(Hodeklang.) Å, nei! Hjelp meg! (Gråter kontinuerlig fram til slutten.)

SØSTER TRUDE:
Blodtrykket har gått litt opp her og pulsen er rask, men det er ikke noe faretruende.

SILJE: (Hodeklang.) Det er hjertet mitt de skal gi henne!

DR. STEINAR HOFFMANN:
Da bytter jeg ut Siljes hjerte mot Olivias, og så simulerer vi et gjenopplivningsforsøk til anestesien kommer.

SØSTER TRUDE:
Og så, jeg lover, ingen vil mistenke noe som helst.

SILJE:
(Hodeklang.) Hjelp! De skal drepe meg!

DR. STEINAR HOFFMANN:
Du og jeg og Olivia på en sydhavsstrand! Men først må vi ordne en aldri så liten hjertesak!

SILJE:
(Hodeklang.) Nei!

SØSTER TRUDE:
Se her, elskede. Her er bensagen.

SILJE:
(Hodeklang.) Nei, Neeeeeeiiiiiiiii!
Kva for ønske og kjensler pregar dei ulike rollefigurane i høyrespelet?
Kva for lydeffektar er brukte i høyrespelet? Kva er formålet med dei ulike lydeffektane?

Mål med aktiviteten: De skal kunne skrive eit manuskript til eit høyrespel.

De skal lage manuskriptet til dei første scenene i eit høyrespel. Bruk En aldri så liten hjertesak som utgangspunkt, men flett gjerne inn eigne replikkar. Det er også lov til å stryke eller endre replikkar.

Runde 1: Lag råmanus

Gå saman i par.
Ta fram skrivesaker og noko å skrive på.
Lytt til høyrespelet éin gong til. Fordel arbeidsoppgåver:
- Éin av dykk noterer stikkord for å hugse hovudtrekka i handlinga.
- Éin av dykk noterer stikkord for å skildre kva for lydeffektar som er brukte.
Lag ein disposisjon som viser kva som skal skje i dei ulike scenene i høyrespelet.

Runde 2: Skriv manuskript

Kast terning for å avgjere kva for ei scene de skal skrive manuskript til.
Skriv manuskriptet i form av replikkar og scenetilvisingar:
- Opplysningar om lydeffektar skal stå over og under replikkane. Skriv opplysningane i parentes – og med skråstilt skrift dersom de skriv på datamaskin.
- Når de skriv replikkar, skal namnet til rollefiguren stå til venstre på linja.
- Opplysningar om korleis rollefiguren snakkar (for eksempel oppjaga, kviskrar, roper), plasserer de i ein parentes før sjølve replikken.

Runde 3: Les høgt frå manuskriptet

Gå saman med eit anna par.
Fordel roller og framfør manuskripta. Følg instruksjonane om lydeffektar og stemmebruk så godt det lèt seg gjere.