God morgen!

Jeg vil snakke om været. Vi norske har jo alltid snakket mye om været. Vi har jo også mye vær å snakke om, og nå har vi enda mer. Før var det stort sett vi gamle som snakket om været. Kanskje fordi vi ikke hadde noe annet å snakke om. Nå snakker alle om været, både unge og gamle. Selv saklige meteorologer innrømmer nå at det kan registreres en global klimaforandring, og at den klimaforandringen sannsynligvis er skapt av oss. Forskere av forskjellig slag har jo snakket om det lenge, men det var jo så lenge til noe alvorlig kunne skje med kloden, trodde forskerne. Flere tusen år. Og da var det jo ingenting å tenke på.

Men det har gått fortere enn forskerne trodde. Men nå er forandringene synlige. Tropiske tyfoner med navn kommer brølende over Vest-India og USA. Flommer og oversvømmelser i Europa. Rapporter om at isen på nordpolen smelter. Havet vil stige. Og nå har vi fått merke ekstremværet i Norge, med kraftige vindstyrker og tak som blåser av hus. Og campingvogner flyter omkring. Og vi har bak oss en elendig sommer, og en påske med snøstorm og innesnødde hytter på fjellet og stengte veier. Og verre vil det bli, sier meteorologene, så forsiktig og høflig de kan. Men de sier det. Og vi tror dem nå. De fleste av oss. At vi, kanskje, er iferd med å ødelegge den jorda vi lever på og er glad i. Den jorda vi kjenner, med blomster mellom trærne og myke sommervinder som får trærne til å synge. Og med vann til å svømme i og seile på. Og skoger til å gå i og hvor barn kan bygge hytter og mate sine ekorn.

Vi tar det alvorlig nå, de fleste av oss. At vi kanskje driver på med å ødelegge den kloden vi lever på og er glad i. Og de fleste av oss er enige i at det må gjøres noe nå. Noe smått og noe stort, for å beholde vår vesle klode. Er de fleste av oss enige i. Men ikke alle. Det finnes noen som mener, og sier, at dette er bare tull. At klimaforandringer har jorda opplevd mange ganger, og jorda klarer seg som hun alltid har klart seg. At isen smelter på Nordpolen er i hvert fall ikke min skyld, sier de. Og det gjør ikke meg noe. Jeg skal ikke til Nordpolen, sier de. Jeg har hytte på Geilo, sier de. Og kjemper for lavere bensinpriser. Men vi andre hører på målinger og urovekkende rapporter fra forskere og vi tror på dem. Og vi er enige i at noe bør gjøres, for å redde vår elskede jord. For oss selv, og for våre barn, og barnebarn, og kanskje noen til. Vårt forbruk må ned, sier vi fornuftig. Folk tjener for mye, bruker for mye, sier vi. Og jeg er sikker på at oppsagte konsern-sjefer, som tar imot ti millioner for å slutte, sier: Det er for mye penger blant folk. Vi, som fornuftige mennesker, tror at forbruket må ned for å redde jorda. Vi må forsake noe, og setter oss i bilen og kjører til hytta som har gulvvarme i garasjen. Alle, nesten alle, er enige i at noe må gjøres. Og ikke før har alle har blitt enig om det, så blir det flere biler i trafikken. Lystbåtene blir større. De vokser så du ser det. Det arrangeres båtrace både her og der. Stygge racerbåter med milliardærer bak rattet og med helikoptre i en snor over seg brøler til og fra Aker Brygge, og legger fra seg skyer av eksos. Vi lar oss frakte over halve kloden for å ta et bad, og vi kaster hundretusen tonn unødvendig plastemballasje, og svære fjell av søppel vokser opp mellom trærne.

Vi tror på alle advarslene. Vi tror at noe må gjøres. Men det gjelder ikke meg, sier vi. Det vesle jeg kan gjøre eller ikke gjøre, betyr jo ingenting. At jeg bruker mye strøm. At jeg kjører til hytta. At jeg tar en badetur til ekvator, betyr jo ingenting. For jeg er jo bare en. Men tenk på kinerserne. En milliard gule folk. Det er mye forurensning, det. Kineserne må i hvert fall ikke begynne å kjøre bil. Kinerserne må ta seg sammen. Og det må også industrien og amerikanerne. Jeg fortjener en skikkelig ferie, sånn som jeg jobber. Ferie vil jeg ha.

Noen ganger synes jeg at vi mennesker, i hvert fall vi fra den såkalte vestlige verden, ligner trassige barn. Vi vil ha. Vi vil. Vi. Det spørs om vi ikke må ta oss i nakken sånn som man gjorde med trassige barn i gamle dager. At det må enda noen avgifter og forbud til. I hvert fall når det gjelder båtrace og plastemballasje. Og noe til, som jeg ikke tør si høyt.