Her om dagen, så fikk jeg et uventet spørsmål. Jeg ble litt satt ut. En venninne av meg spurte: Dang, er du feminist? Først bare lo jeg, og helt ufrivillig så jeg for meg sinte damer, med bustete hår, ubarberte under armene, som røsker av seg bh’en og kaster den på bålet. Kom igjen, jenter, nei til undertrykking og nei til partriarket, synes jeg jeg hører de rope mens de brennende bh’ene knitrer på bålet. Jeg fniste litt for meg selv. Nei.... jeg var kanskje ikke feminist, Jeg var vel ikke en sånn sint dame. Og dessuten: kan menn være feminister?

Og mens venninnen min ventet på svar, så la hun til: Det er jo mange minoritetskvinner som er undertrykket, burde ikke dere oppegående minoritetsmenn ta litt ansvar og frigjøre disse kvinnene?

Da kjente jeg at det rykket litt i meg. Hva var det hun tenkte på når hun ville at jeg skulle frigjøre disse stakkars undertrykte kvinnene? Hva så hun for seg? At jeg skulle ri rundt på en hvit hest som en ridder og røske av hijaber, knuse undertrykkelsens lenker, og få de stakkars undertrykte kvinnene inn i høyhælte sko, fancy drakt og ut i jobb? Få de til å tenke mindre på familien og mer på seg selv og karrieren?

Nå kjenner ikke jeg så veldig mange såkalte minoritetskvinner, men jeg kjenner én ganske godt; min vietnamesiske mor. Er hun undertrykt? Kanskje hadde du trodd det hvis du så henne. En liten, beskjeden asiatisk dame på 150. Selvfølgelig er hun undertykket. Kan vel ikke være noe tak i henne?

Men sannheten er faktisk at - min mor er den tøffeste kvinnen jeg kjenner. Den lille damen på 150 har alltid ordnet opp og sier klart i fra. Skapet, ja det skal stå der hun sier at det skal stå. Hun kom fra Vietnam med to tomme hender - og dette har hun aldri sagt, men jeg mistenker at mottoet hennes er: Alt en mann kan gjøre - kan jeg gjøre. Og jeg kan gjøre det bedre.

Og jeg vet at det finnes mange kvinner som min mor. Og de har ikke bare vietnamesisk bakgrunn. Det er pakistanske kvinner. Indiske. Afrikanske kvinner som ikke lar seg pille på nesen og ler hvis du spør om de er undertrykket. Bak fasaden styrer de familieøkonomien, de har siste ordet i familieavgjørelser. Men de er usynlige i samfunnet. Og blir gjerne avfeid fordi de ikke nødvendigvis bryr seg om å ha en karriere på bekostning av familien. Og ofte blir de mistenkt for å være litt dumme fordi de snakker norsk med aksent. Men samfunnet har allerede bestemt at de skal være undertrykket, så da er de stuck i den båsen. De stakkars undertrykte minoritetskvinnene.

Jeg ringer til min mor. Er du feminist, spør jeg henne på norsk. Det blir stille. Hva mener du, spør hun. Det viser seg at feminisme er et litt fremmed ord for henne. Min mor bryr seg visst ikke om politiske begrep. Hun ville aldri gått i tog, og hun skal ikke feire kvinnedagen på søndag. Hun vet ikke hvem Simone de Beauvoir er engang. Og hun prater ikke eller filosoferer ikke om feminisme. Hun driter litt i det. Hun bare er feminisme i praksis. Uten å tenke så mye over det selv. For henne er det naturlig at kvinner skal ha like rettigheter og muligheter som menn. Punktum.

Men er vi så likestilte i Norge som vi liker å tro? Nei, vi har faktisk en lang vei å gå. I år, i 2009 tjener kvinner 15 prosent mindre enn menn. Kvinner flest tar husvasken, oppvasken og hele foreldrepermisjonen selv. Og norske ungdommer de er faktisk blant de mest tradisjonelle og konservative i hele Europa når det gjelder yrkesvalg.

Men så var det det store spørsmålet. Er jeg feminist? For å si det sånn: Jeg liker kvinner. Jeg elsker kvinner. Så svaret, det er ja. Like rettigheter, like muligheter. Og for meg betyr det å være feminist alt min mor er: ansvarlig, rettferdig og uredd.